8.mars var preget av voldsomme demonstrasjoner rundt om i Latin-Amerika. En av de store fanene for demonstrasjonene på kvinnedagen var kvinnedrap i et av verdens farligste kontinenter for kvinner. Covid-19 kom kun noen få uker senere og det ble innført strenge karantenetiltak i flere land. Plutselig var voldsofrene innestengt med sine overgripere uten tilgang på viktige støttespillere som venner, kollegaer og naboer.
I Mexico har det skjedd minst 163 kvinnedrap under karantenetiden. Det finnes dessuten store mørketall da kvinnedrap ofte går under kategorier som drap, selvmord eller hjerteinfarkt, og nå også korona. Red Nacional de Refugios, en organisasjon som jobber med ofre for kjønnsbasert vold og vold i hjemmet, melder om en øking på 80 % på samtaler og meldinger om vold mot kvinner. De kaller det som skjer i Latin-Amerika for en dobbel pandemi. Ikke bare står de overfor Covid-19, men også den andre pandemien: kjønnsbasert vold mot kvinner.
Også i Colombia har man sett en økning i anmeldelser om vold i hjemmet. Siden karantenen ble innført har det vært en økning på 230%. Av alle anmeldelsene i 2020, skjedde 69% av dem i løpet av den første karantenemåneden. Det viser en bekymringsverdig trend som vi ser i mange land i Latin-Amerika.
UN Women advarte allerede i starten av mars om risikoen for økning av vold mot kvinner under Covid-19 på grunn av karantetiltakene som kom til å bli innført. Mens latinamerikanske land fokuserer sine ressurser på koronakrisen, blir mange andre kriser nedprioritert, inkludert kjønnsbasert vold mot kvinner. Dette har store konsekvenser for latinamerikanske kvinner.
I Argentina er det hittil registrert 42 kvinnedrap under koronakrisen. Tallene viser at 67% av kvinner blir drept av sin partner eller eks-partner og 60% blir drept hjemme hos seg selv eller i felles bolig. Hjemmet er derfor ikke lenger det sikreste stedet for kvinner, selv om det kanskje er det sikreste stedet i forhold til Covid-19. De samme tiltakene som innføres for å beskytte kvinner mot pandemien er de som også setter deres liv i fare. Karantenen har forverret situasjonen for voldsofre og minsket deres tilgang til plattformer som vanligvis fungerer som en stor ressurs når det gjelder å informere om dem om hva slags verktøy de har.
Det er viktig at det nå blir innført tiltak som kan hjelpe kvinner i situasjonen som skjer akkurat nå. De statlige institusjonene i Latin-Amerika er nødt til å fokusere på det enorme problemet mange kvinner står overfor. UN Women anbefaler å behandle tilbud for kvinner som opplever vold som essensielle og styrke disse tilbudene. Dessuten er det ekstremt viktig å sette kvinnene i sentrum, å høre på deres erfaringer, deres forslag til løsninger og sikre at man lytter på organisasjonene som jobber med denne problematikken til daglig.
Den andre pandemien har herjet i Latin-Amerika i flere tiår. Mónica Meltis, administrerende direktør i organisasjonen Data Cívica, fremmer et viktig punkt som ofte blir glemt når man snakker om kjønnsbasert vold mot kvinner, nemlig viktigheten av å ha oppdaterte tall og informasjon. Hun nevner i the New York Times at det er nødvendig å ha mer informasjon om hvordan kvinnedrap skjer og hva som skjer før og etter et drap. Har kvinnen vært i kontakt med sykehus eller politiet om kjønnsbasert vold tidligere? Ble det gjort noe? Kun da vil vi kunne analysere tendensene og finne de riktige verktøyene.
3.juni fylte bevegelsen «NiUnaMenos» fem år. Bevegelsen som begynte i Argentina, organiserte seg mot kjønnsbaserte drap og vold mot kvinner og jenter. Bevegelsen spredde seg videre på verdensbasis som «den grønne bølgen» og utviklet seg til å bli en viktig feministisk bevegelse som kjempet for et voldsfritt liv for kvinner. Bevegelsen ble også en viktig opposisjon mot regjeringen til Macri i Argentina, som til slutt måtte gi fra seg makten i 2019. Selv om bevegelsen har kommet langt, har pandemien satt søkelys på hvor mye som gjenstår å gjøres og hvor kritisk situasjonen nå er for kvinner i Latin-Amerika. Det er mer viktig enn noensinne å kjempe for at kvinner skal slippe å leve i frykt både i det offentlige rom og i sine egne hjem.